MENNESKER MED INNFLYTELSE - PAULUS (4)

Vår serie «Side ved side» gir et lite blikk inn i verdenen til de tre store religionene (kristendommen, islam og jødedommen) som har det samme historiske opphavet og som eksisterer side ved side i denne delen av Asia (og flere andre deler av verden).

Viktige personer for de troende har også relevans for de ikke-troende, disse er en del av vår historie. Selv om noen betviler deres eksistens, aksepterer de fleste ikke-troende at de har levd - men at de kanskje ikke har vært slik som de troende hevder. Flere av disse er en del av tyrkisk historie, og vi håper at du vil like vår presentasjon av dem, som en oppfølging til «Side ved side».

En veldig interessant person er Paulus fra Tarsus (nær Mersin). Han var en av de personene i historien som var ansvarlig for å gjøre kristendommen til den største religionen (iht. antall troende). Imidlertid er de mest interessante historiske faktaene rundt Paulus alle turene som han gjennomførte, turer som etterlot store spor for ettertiden - vår nåtid.

I utgave 8 av JOURNAL (april 2014) presenterte vi Paulus’ andre misjonsreise. Tiden har nå kommet for hans tredje reise.

Misjonærreiser

Dette kartet viser det store området vi snakker om. I dag følger noen reiseselskaper deler av disse turene, i busser. En tur som tar 10-14 dager. Det er ganske imponerende å utføre disse turene (over land) til fots. Tenk bare på varmen om sommeren og de kalde snøfylte vintrene. I tillegg, store øde områder, ville dyr og til og med forfølgere som ønsker å ta livet av deg.
 

Paulus’ tredje reise
Paulus har to lange reiser bak seg, hver av dem over 3 år, og han er i ferd med å starte den tredje og lengste reisen. Bakgrunnen denne gang er å besøke de menigheter som ble grunnlagt på de forrige reisene, samt å komme til de områdene han ble hindret i å besøke tidligere.

Historikere strides noe om årstallet for reisene. Noen hevder at den tredje reisen startet i 53 e. Kr., mens andre sier den startet i 54 e.Kr. Det var tydeligvis viktigere å ta notater om hendelsene fremfor å datere dokumentene. En av skribentene er en person de fleste kjenner til, og husker. Hans navn er Lukas – og det er hans versjon av Jesu fødsel som er definert som Juleevangeliet. Lukas var en gresk lege bosatt i Antiokia (Syria) og han hadde mange talenter. Han er utpekt til å være den første ikonmaler og han var historiker.

På denne reisen ble misjonærfølget til Paulus også fulgt av et ektepar, Aquila og Priscilla.

Etter nye besøk i kirkene i "regionen Galatia og Frygia, som styrket alle disiplene", kom misjonærfølget til Efesos. Denne byen hadde to viktige fortrinn, som gav den liv og vitalitet. Det første var byens posisjon som et handelssenter. Efesos var en viktig havneby ved Egeerhavet, og den knyttet utenlandske havner til byene i den romerske provinsen Asia. På grunn av den gradvise avleiringen i havnen, forårsaket av elven Kaystros, var imidlertid byens betydning som et handelssenter i ferd med å avta i Paulus’ tid. Man hadde gjentatte ganger forsøkt å forbedre havnen, bl.a. med et storstilt forsøk på restaurering i år 65 e.Kr., men alle forsøk feilet eller ga i beste fall en midlertidig bedring.

Den andre viktige faktoren i Efesos var tilbedelsen av Artemis (Diana), den flerbrystede gudinnen for fruktbarhet, hvis tempel var et av verdens syv underverker. Sammenhengen mellom Artemis i Efesos og den greske gudinnen Artemis er overmåte vag, for selv med sine felles særegenheter var de ganske så forskjellige. Allikevel var det nok populært å likestille dem. Med nedgangen i handelen ble byens velstand mer avhengig av turister og pilegrimer, som ble tiltrukket av templet og dyrkingen av Artemis. På tidspunktet for Paulus 'ankomst, ble folket i Efesos, til tross for at var omgitt av tegn på tidligere velstand og fremdeles i stand til å nyte av rikdommens fruktbarheter, oppmerksomme på sårbarheten for byens posisjon som et kommersielt og politisk sentrum i Asia. Artemistempelet ble dermed utnyttet i større og større grad, til støtte for byens økonomi.

I Efesos møte Paulus og hans misjonærfølge Apollos, en jøde fra Alexandria (Egypt). Han er først omtalt som en kristen predikant som hadde kommet til Efesos (antakelig i år 52-53 e.Kr.), og han blir beskrevet som "å være brennende i ånden". Han talte og underviste inngående om Jesus, selv om han kun visste om dåpen av Johannes. Aquila og Priscilla begynte derfor å undervise Apollos "mer inngående".

Mot slutten av Paulus ' tjeneste i Efesos, brøt det ut et opprør mot ham og hans forkynnelse. Evangeliet hadde ledet mange bort fra avgudsdyrkelse til Artemis-kulten, med det resultat at økonomien i byen som et pilegrimssenter ble rammet. Demetrius og de andre sølvsmedene i byen hadde hatt en lønnsom virksomhet med å lage statuer av gudinnen for turistnæringen, men da Paulus' budskap begynte å påvirke deres lommebøker, forsøkte de å sette i gang en vekkelse på vegne av Artemis, og vende folket bort fra de kristne misjonærene. De slepte Gaius og Aristarkos, to følgesvenner av Paulus, inn i det store teateret i byen, og i to timer ledet de publikum i vanvittige tilrop og tilbedelser for Artemis av Efesos. Det jødiske samfunnet prøvde å distansere seg fra de kristne, og sendte en av sine egne, Alexander, på podiet for dette formålet. For den avgudsdyrkende mobben var imidlertid jøder like ulidelige som kristne på det tidspunktet, fordi begge parter både proklamerte en usynlig guddom og avviste alle avguder, og Alexander ble dermed ropt ned. Paulus ønsket å gå inn i teatret for selv å tale for forsamlingen, men publikum var så sinte at de kristne og noen blant de lokale myndighetene hindret ham. Til slutt klarte byfogden å spre folk med argumentet om at byens prestisje, som de alle var opptatt av, knapt kunne bli styrket i Romas øyne hvis det ble et opprør, og at klager fra Demetrius og hans håndverkervenner derfor burde bringes inn for lovlig konstituerte myndigheter. Siden jobben var gjort, og siden han forstod at hans tilstedeværelse bare ville vekke ytterligere motstand, reiste Paulus og hans følge videre til Makedonia.

Etter å ha tilbrakt noe tid i Makedonia og kirkene der, reiste Paulus til Korint, hvor han bodde i tre måneder. Man kunne ønske å vite mer om dette tre-måneders besøket og Paulus’ forhold til kirken i Korint, spesielt med tanke på hans tidligere korrespondanse, men fortellingene i Apostlenes gjerninger sier ikke noe om dette.

Mens han var i Korint, og før siste reise til Jerusalem, skrev apostelen sitt brev til de kristne i Roma. Den greske verden i den østlige delen av riket var blitt evangelisert - flammen hadde blitt tent og brannen spredte seg - og Paulus ønsket å spre sitt virke til det latinske verden, som går så langt vest som til Spania. Han forventet tydeligvis at den romerske kirken skulle for å tjene som sin base for dette, på samme måte som kirken i Antiokia i Syria hadde gjort tidligere. Han hadde tidligere håpet å reise direkte til Roma fra Akhaia, men hans tilstedeværelse i Jerusalem var avgjørende for at det kristne (ikke-jødiske) budskapet skulle få den avgjørende betydningen han ønsket seg. Derfor, i stedet for et personlig besøk som forberedelse for hans fremtid blant dem, samt å vise Guds rettferdighet, sendte Paulus dette formelle brevet til de kristne i Roma, som han aldri hadde møtt.

En plan om å drepe Paulus på det jødiske pilegrimsskipet til Jerusalem ble avdekket i Korint, og han omdirigerte derfor sin reise tilbake gjennom Makedonia til å gå over land. På denne reisen ble han ledsaget av representanter fra forskjellige kirker: Sopatros fra Beroea, Aristark og Sekundus fra Thessaloniki, Gaius fra Derbe og Trofimos fra Asia. Alle de viktigste sentrene i kristningsoppdraget var representert, bortsett fra Filippi og Korint. Det er imidlertid sannsynlig at Lukas var med som representant for Filippi, og Paulus selv kan ha blitt delegert av menigheten i Korint som deres representant - selv om denne utelatelsen også kan tolkes som bevis på fortsatt anstrengte forhold og vanskeligheter i Korint.

I Filippi feiret Paulus påsken mens hans kristne «medarbeidere» fortsatte videre. Senere da han var i Troas, holdt han en midnatts nattverd og forkynte videre helt til morgenen kom, noe som ble til stort fysisk ubehag for den unge mannen Eutykus, som i søvne falt ned fra et vindu i tredje etasje. Paulus’ ønske var å være i Jerusalem på pinsedagen, og han ville derfor seile så fort som mulig rundt Lilleasia uten forsinkelser med besøk i kirkene sine underveis. I byen Milet kalte han imidlertid de gamle fra Efesos til seg, og ga dem en siste formaningspreken. Videre derfra seilte Paulus til Kypros, Tyr og Ptolemais (i dag: Akko el. Acre), med besøk i ulike mindre havner underveis. Deretter fortsatte reisen på landeveien til Cæsarea.

Paulus ble i Cæsarea "i noen dager". Varigheten av stoppene på veien til ankomst i Cæsarea hadde i stor grad vært avhengig av skipenes tidsplaner, og dermed hadde han f.eks. oppholdt seg i Tyr i syv dager mens båten ble losset. På samme måte ble hans opphold i Cæsarea sannsynligvis i stor grad en venting på riktig øyeblikk for ankomsten til Jerusalem. Og da den kom, ble han eskortert inn i den Hellige Byen av noen av de troende fra Cæsarea.

I Jerusalem viste Paulus offentlig sin fromhet og respekt for jødiske skikker ved å delta i tempelritualer med nasareernes renselse, som var i ferd med å bli utført av fire jødiske kristne, og ved å betale utgiftene for dem alle fem.

Da de så Paulus i tempelet, startet fanatiske jøder fra provinsen Asia et opprør under påskudd av at han hadde brakt Trofimos, den hedenske representanten fra Efesos, inn i forgården til Israel. I tumultene som fulgte kunne Paulus kan ha blitt drept, hadde det ikke vært for inngripen til den romerske militære befalingsmannen Claudius Lysias og hans soldater fra garnisonen som var innkvartert i Antoniaborgen, som ligger i nord, ved siden av tempelområdet. Da han var i ferd med å bli dratt inn i den romerske festningen, ba Paulus om tillatelse fra befalingsmannen til å tale for mengden. I erkjennelsen av at han var i stand til det og at det var alvorlig ment, tillot befalingsmannen dette. Mens han løftet hendene for stillhet, talte Paulus til folket fra slottstrinnene i Aram, og de ​​lyttet oppmerksomme til hans beretning om sitt liv i jødedommen og hans konvertering til kristendommen. Da han nevnte sitt oppdrag som prest for de ikke-jødiske kristne, brøt imidlertid tumultene ut på nytt. Befalingsmannen jaget da apostelen inn i garnisonen og ga ordre om at han burde undersøkes under pisken, for å få ham til å si sannheten om årsaken til protestene. Ved å appellere til sitt romerske statsborgerskap ble imidlertid Paulus spart for piskingen, og han ble løslatt fra sine lenker. I et forsøk på å forstå hva jødene hadde i mot mannen, førte befalingsmannen Paulus til den jødiske domstolen Sahendrin neste dag. Paulus var imidlertid listig, og han klarte å dele sine fiender. Retten kunne dermed ikke komme til noen avgjørelse, og apostelen ble returnert til Antoniaborgen. Da lovte flere enn førti menn at de skulle drepe Paulus i et angrep, og de fikk de jødiske lederne til å be om hams retur til domstolen for videre avhør. Heldigvis fikk Paulus’ nevø høre om plottet, og klarte å advare både han og den romerske befalingsmannen. Claudius Lysias trodde på gutten, og i løpet av natten sendte han dermed Paulus under tung eskorte til Cæsarea, hvor han følte at Paulus ville være trygg fra de lokale opprørene mens han var i varetekt hos den romerske landshøvdingen Felix, og han kunne dermed undersøkes videre. I Cæsarea hadde Paulus to formelle høringer foran Felix, og han ble i tillegg kalt inn en rekke ganger for private samtaler. Felix var ikke villig til å motvirke jødene ved å frikjenne ham, men ønsket heller ikke å begå ved å fordømme ham, og han utsatte dermed en avgjørelse av saken. Dermed ble Paulus holdt i Herodes’ fengsel i Cæsarea i hele to år, men han fikk bevege seg fritt innenfor området. Han fikk også lov til å ta i mot besøkende der.

Da Felix ble erstattet av Porcius Festus, appellerte jødene til den nye romerske landshøvdingen om å få Paulus tilbake til Jerusalem for en ny rettssak under jødisk jurisdiksjon. Festus ba dem imidlertid om å sende sine representanter til Cæsarea, for å underbygge sine påstander der.

Likevel, i et ønske om forsoning med jødene, spurte Festus Paulus om han var villig til å reise til Jerusalem for en rettssak der. Paulus hadde ventet i to år på utsettelsene fra Felix, og innså nå at rettferdighet under Festus ville være like fjernt. Derfor, som romersk borger, anket han dommen til keiserens domstol i Roma. Paulus hadde aldri tidligere gjort en slik appell, og ville heller ikke ha tenkt på dette, men han innså at han gjennom en rettssak under jødisk jurisdiksjon ville kunne miste alle sine jødiske privilegier, som også inkluderte fri tilgang til synagogen. Hans situasjon i Palestina gikk fra ille til verre, fanget som han var mellom jødisk hat og romersk vakling, og å argumentere sin sak personlig foran Cæsars domstol, ville gi ham anledning til å forkynne evangeliet foran det mest opphøyde publikum i verden. Således, som Festus erklærte: "Du har anket til keiseren, til keiseren skal du gå".

Den tredje misjonærreisen var utført, en aller siste skal finne sted: Til Roma - endelig - for å fullføre sin store ambisjon om å besøke imperiets hovedstad.
 

Disse reisene har endret verden for all fremtid. Spesielt ville Europas historie vært en helt annen uten Paulus og hans reiser. Tenk bare: Ingen pave, ikke noe Vatikanet, ingen Luther, ingen Calvin, ingen kirker, sannsynligvis ikke noe engelsk imperium (Henry VIII lagde sin «egen» kirke og ble mektig på den måten - etterfulgt av sine etterkommere). Videre et totalt annerledes Amerika - praktisk talt et totalt annerledes vestre verden. Ikke noe IRA - men heller ingen frelsesarmé.

Om det var for det bedre eller for det verre vil være en evig diskusjon mellom troende og ikke-troende, også innenfor grupper på begge sider. Uansett gikk det i retning av demokrati, uavhengig tenking og det «moderne samfunn» vi i dag lever i. Det er umulig å si hvordan samfunnet vårt ville ha sett ut uten alle disse hendelsene.

Uansett, tenk bare på hvilken innflytelse én person kan ha!

Fortsettelse følger…