Mange av våre lesere er svært opptatt av tyrkisk dagligliv – og vi får mange spørsmål som vedrører arbeidslivet. Vi har derfor oversatt avisen Hürriyets intervju av professor Cem Kılıç, en av landets største eksperter på arbeidsforhold.
Selv om foreningsvirksomheten fortsatt er svært lav i Tyrkia, har bevissthet om arbeidstakerrettigheter økt de siste 15 årene, ifølge professor Cem Kılıç.
"Tyrkiske fagforeninger har ikke erfaring med vanskelige forhandlinger. Etter hvert som sysselsetting i offentlig sektor begynte å reduseres gjennom privatiseringer, begynte fakultetene å minske betydelig. Fagforeninger har nylig begynt å etablere seg, men dette betyr ikke at arbeidstakere har internasjonal arbeidstid, forteller Kılıç til Hürriyet 1. mai.
Fortell oss hvordan Tyrkia tar utgangspunkt i arbeidstakerrettighetene.
Arbeidsretten og folkerettsloven er tilstrekkelig når det gjelder dagens forhold. Men implementering er fortsatt et problem. Vi har også et alvorlig problem med spørsmålet om uformelt og uregistrert arbeid, og med uregistrerte arbeidstakere som ikke kan dra nytte av deres rettigheter. Det er totalt rundt 22-23 millioner mennesker i arbeid, men oppslutningen om å organisere seg er liten. Det er i visse tilfeller sagt å være rundt 10%, mens andre anslag er enda lavere. Trenden for å organisere seg har gått nedover, og vi kan med sikkerhet si at situasjonen er verre enn før 1980-tallet.
Var disse lovene vedtatt som følge av Tyrkias tiltredelsesforhandlinger med EU?
Flere saker har gått inn i loven i Tyrkia takket være sosialpolitikk og sysselsettingskapitlet i EUs tiltredelsesforhandlinger. Men det er også prestasjoner som går tilbake til før den tid. Tyrkia er medlem av Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) og har fra begynnelsen vært en part i de fleste ILO-konvensjonene. Men ILO har svartlistet Tyrkia i mange år, spesielt grunnet manglende kollektive forhandlinger og liten oppslutning om fagforeninger.
Men det ville være galt å skylde alt på Staten. Påtrykk om å bli organisert i fagforeninger er gjennomført i den offentlige sektoren, noe som har gjort livet lettere for fagforeningene. Tyrkiske fagforeninger har ikke erfaring med vanskelige forhandlinger. Etter hvert som sysselsetting i offentlig sektor begynte å reduseres gjennom privatiseringer, sank antallet fagorganiserte betydelig. Og fordi våre fagforeninger var vant til en mye lettere praksis i offentlig sektor, viste de seg å være svekket når de konfronteres med den private sektoren. Dette ga et tilbakeslag for dem. De har nylig blitt mer aktive når det gjelder å bli organisert, men dette kompenserer egentlig ikke for det som har skjedd.
I motsetning til mange vestlige land hadde Tyrkia ikke en industriell revolusjon før det var svært sent. Vi hadde ikke en arbeiderklasse eller organisert masse. Overgangen til industrialisering var veldig rask og arbeidsgiverne var ikke kjent med konseptet fagforeninger. Spesielt i privat sektor er ikke alle enige om at retten til å bli organisert i en fagforening bør være blant de viktigste konstitusjonelle rettighetene. De er bekymret for fagforeninger som organiserer seg på arbeidsplassen. Men det de burde ikke være, da de mest effektive arbeidsplassene er de som har kollektive forhandlinger med fagforeninger.
Tyrkia har utviklet et land med rimelig arbeidskraft, hvor arbeidstakere ikke kan dra nytte av sine rettigheter og de lider av urettferdig behandling.
Jeg er uenig. Til tross for manglene jeg har sitert, er det blitt registrert enorme fremskritt i industrielle relasjoner. Det er fortsatt en fagforeningsbevegelse i Tyrkia. Alvorlige sanksjoner gjennomføres, spesielt etter påtegning av visse lover i 2000-årene. Om en arbeidsplass blir tatt med uregistrerte arbeidere, stenges arbeidsplassen. Derfor har prisen på uregistrert arbeid gått ned fra 50% til 35%. Det er en stor mangel på kvalifiserte arbeidstakere selv om lønnen er svært høy.
Men det er også spørsmålet om rettigheter, vilkårene for ansettelse og oppsigelse. Mange arbeidstakere er fortsatt sparket uten å få kompensasjon, og det er fortsatt mange dødelige arbeidsulykker.
Dette gjelder kun for den uregistrerte økonomien, men det er ikke tilfellet i den registrerte økonomien. Arbeidsstyrken har fått en viktig bevissthet om sine rettigheter i løpet av de siste 15 årene. Vi har spilt en rolle i det også. Det er seksjoner om arbeidslivet i avisenes økonomisider, samt TV-programmer om arbeidslivet. For femten år siden kom jeg ofte over arbeidere som ikke visste hva avgangsvederlag var, mens nå gjør folk sin egen kalkulasjon.
Hva med arbeidsulykker? Er de på vei opp eller har de blitt mer synlige?
Med utvidelsen av interessefelt i industri- og tjenestesektorer har antall arbeidstakere økt. Det har medført en økning i ulykker. Selv om det har vært ulykker tidligere, har ulykker blitt mer synlige nå. Det er økt bevissthetsnivå. Men jeg må understreke at frem til 2012 var den største mangelen en velutviklet helse- og sikkerhetslov. Loven som ble gjennomført i 2012 førte til plikt til å konsultere fagfolk som er eksperter på helsevesenet.
Men det har fortsatt ikke vært nedgang i antall ulykker. Dette kommer tilbake til spørsmålet om Tyrkias raske overgang fra landbruksøkonomi til industriell økonomi. Vi har undervurdert vårt forhold til maskiner. Dette hviler ikke bare på arbeidsgiveren, men også med medarbeideren. Loven er altomfattende. Den forutser forutgående tiltak, men det hjelper ikke med mangelen på utdanning, opplæring og samvittighet.
Deretter kommer spørsmålet om overvåking.
Det er 1,8 millioner arbeidsplasser i Tyrkia. Nittiåtte prosent er små og mellomstore arbeidsplasser, familiebedrifter. De er åpenbart ikke overbevist om å følge alle reglene. Departementet har også en begrenset kapasitet i overvåking.
Tyrkias arbeids- og sosialsikkerhetsdepartement bestemte seg for at Memur-Sen (Confederation of Public Servants Trade Unions) ville representere arbeidsstyrken på den kommende ILO-konferansen. Hvordan ser du på det?
Forbundet av tyrkiske fagforeninger, Türk-İş, har representert Tyrkia ved ILO siden etableringen. Det har vært stor misnøye med at Memur-Sen, fagforeningen med det høyeste antall medlemmer, vil delta på møtet. Det ble ikke søkt konsensus i beslutningsprosessen. Türk-İş representerer alle sektorer i Tyrkia, og det burde vært tatt i betraktning.
For tiden er viktige skritt tatt på vegne av underleverandører. Kan du fortelle oss hvordan dette vil påvirke fagforeninger?
Både offentlig og privat sektor har gått utover arbeidslovenes grenser når det gjelder å ansette underleverandører. Som sådan trodde de at de kunne bli kvitt spørsmålet om fradrag. I veiarbeidssektoren er hovedarbeidet å legge asfalt. Tidligere ble alt arbeidet utført av underleverandører. Men Yol-İş (fagforeningen for veibyggingssektoren) førte rettssaker mot offentlig sektor i 2012. For to år siden samlet de en hær av arbeidstakere. Det var rundt en million arbeidere i samme situasjon i offentlig sektor og regjeringen ga dem sine rettigheter for to måneder siden.
Dette vil øke antallet fagorganiserte. Yol-İş var i stand til å vinne de juridiske sakene som omfattet 10.000 underleverandører, og de ble alle medlemmer.
Er det sant at det er en delt front i form av fagforeninger, hvor noen av dem er mer pro-statlige? Det ser ut til at noen har vært bekymret for at underleverandører vil ende opp i pro-statlige-fagforeninger.
Det er faktisk en slik differensiering mellom fagforeningene, og det var alvorlig bekymring, særlig i Türk-İş, om underleverandører. Men de har formidlet sine bekymringer til presidenten og til ministeren og trusselen er ikke lenger tilstede. Türk-İş har vist alvorlig motstand, og regjeringen har tatt stilling til Türk-İş.
Hvert år er det kontrovers over å holde en samling på Taksimplassen 1. mai. Hvordan ser du på dette?
Forbundets hovedoppgave er å beskytte og utvikle arbeidstakerrettigheter. De kan ikke bli involvert i politikken. Men på grunn av ideologisk polarisasjon har fagforeninger blitt holdt ansvarlige for visse hendelser i fortiden. Tyrkias arbeiderbevegelse fortjener ikke å bli presset inn i dette rammeverket.
Personlig ønsker jeg ikke å insistere på å holde en samling på Taksim, som har symbolsk betydning. Men Türk-İş har hatt samlinger ulike steder, og de har vært ganske vellykkede. Faktisk kommer de til Hatay i år.
 |
HVEM ER CEM KILIÇ? Cem Kılıç er født i 1968, og han er uteksaminert fra industriavdelingen i Gazi universitetets fakultet for økonomiske og administrative fag. Han oppnådde sin doktorgrad fra samme universitet, og etter å ha tilbrakt et år som besøksforsker ved Carleton University i Canada fortsatte Kılıç sin akademiske karriere ved Gazi universitet og ble professor i 2007. |
| Hans forskningsområder fokuserer på sosial sikkerhet, arbeidsledighet, EUs sosialpolitikk og menneskelige ressurser. I 2010 begynte han å skrive i Dünya, Tyrkias viktigste finansielle daglige avis. Etterfulgt av to år i dagsavisen Akşam. Han har regelmessig skrevet om arbeidslivet for dagsavisen Milliyet og siden 2010 har han også hatt et tv-program på kanalen NTV. Kılıç underviser for tiden på universitetet Union of Chambers and Commodity Exchanges of Turkey (TOBB). |
|